I kjærlighet til sannheten

Hentet fra Pentecostal Herald – October 2009 Issue

Original av J. Mark Jordan

Oversettelse ved Stian Kallhovd

En av de store tingene vi søker mens vi tror på Gud, er sannhet. Gud utstyrte menneskeheten med evnen til å tenke på et nivå som overgår dyreriket. Gjennom fornuft, analyse, uforskning og andre typer mentale øvelser, søker vi å forstå Gud så mye som våre begrensede sinn kan tillate.

Forstanden er ikke en fiende av Gud og den må heller ikke anses som uviktig i vårt forhold med Ham. Vi ble til i vår Skapers bilde. Evnen til å tenke må dermed være en refleksjon av Guds egen natur. Faktisk sa Jesus: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.» (Matt 22:37)

Bibelen oppmuntrer oss til å bruke vår forstand til å kjenne Gud. Paulus skrev til Timoteus: «Legg vinn på å kunne fremstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som deler sannhetens ord rett.» (2 Tim 2:15) I Apostlenes gjerninger står det også: «Og disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt.» (Apg 17:11)

Man kan likevel ikke stole fullstendig på forstanden. Den er påvirket av menneskets falne natur akkurat som alle andre aspekter ved vår eksistens bærer syndens forbannelse. Det betyr at vi ikke kan gi en dekket støtte til enhver tanke, mental prosess, eller konklusjon som vi kommer frem til gjennom menneskelig fornuft. Vi kan være feilinformerte, påvirket, ulogiske, upålitelige, og til og med dumme. Elbert Hubbard sa: «Genialitet kan ha sine begrensninger, men dumheten er ikke dermed handikappet.»

Grekerne var langt fremskredne i mentale utførelser. Århundrer etter deres Gullalder, fortsatte Atens intellektuelle deres tradisjonelle spørsmålsstillinger. Etter at Paulus møtte dem på Areopagos, skrev han til korinterne: «For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.» (1 Kor 1:21) Senere skrev han: «… for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, men på Guds kraft.» (1 Kor 2:5) Forstanden kan dermed ikke føre oss til den endelige sannheten om Gud. Mens kunnskapen om Gud er logisk og fornuftig, er beskuelsen av Gud langt mer enn menneskesinnet kan fatte. Til syvende og sist må Gud-kunnskapen åpenbares og erfares.

Dette er grunnen til at Jesus spurte disiplene sine om Hans identitet. Han lot da spørsmålet komme personlig på dem. Peter sa: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus svarte: «Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen.» (Matt 16:17) Legg merke til at Jesus ikke roste innholdet i Peters utsagn eller hans evne til å tenke. Istedenfor berømmet Han ham for måten han tilegnet seg kunnskapen på.

Kunnskapen om Gud begynner ikke med abstrakt tankegang. Det begynner med det vi kjenner i den følbare og sansende verden. Jesus la fundamentet for dette da Han «… kalte … et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa: «Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.»» (Matt 18:2-3)

Et barn lever i flere år før det kan tenke i abstrakte baner. Men barn begynner å lære før utviklingen på dette senere stadiet finner sted. Konseptet bak sjelelig IQ (EQ) oppstod på midten av 90-tallet og hevdet at enhver måling av IQ som ikke inkluderte EQ var feilaktig. En rekke studier som demonstrerer tilstedeværelsen av følelser, ikke bare i nyfødte barn, men også hos dem som er ufødt, har blitt utført. Gråt som kommer innenfra livmoren, sinne og uttrykk for behag og smerte har blitt registrert før et barns fødsel. Et spedbarns sans for kjærlighet og trygghet kommer til syne mye tidligere enn dets intellektuelle evner.

Dette fører til min konklusjon. Når alt kommer til alt er ikke Guds sannheter iboende i hodet, men i våre hjerter! Gud har konstruert vårt forhold med Ham til å berøre alle områder i våre liv, kropp, sjel (sinn) og ånd. Hans sannhet er ikke kun ment å være intellektuell, men også følbar. Herav frasen «kjærlighet til sannheten.» Paulus skrev:

«Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten.» (2 Tess 2:10-12)

Vår utfordring overskrider de nakne fakta om Gud. Det går forbi det å kjenne Gud intellektuelt. Det er å elske Gud. Det er å elske kunnskapen om Gud. Det er å elske ethvert aspekt ved Gud: Hans enhet, Hans hellighet, Hans makt og herredømme, Hans ensomhet, Hans rettferdighet, nåde, tro, barmhjertighet, og enhver egenskap vi kan bruke for å beskrive Gud. Båndet vi har i dette Gud/menneske-forholdet er ikke i størrelsen av vår kunnskap, men i dybden av vår kjærlighet.

Hvis du ikke tror Gud er interessert i noe så primitivt og ikke-intellektuelt som kjærlighet, så tenk om igjen.

Husker du Abraham og Isak? Hensikten med det scenarioet var ikke å bevise Abrahams intellektuelle forståelse av Gud, men å finne ut om hans kjærlighet for Gud var større enn noe annet i Abrahams liv.

Bibelen sier:

«Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! – og han svarte: Ja, her er jeg! Da sa han: Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg.» (1 Mos 22:10-12)

I Det nye testamente behøver Gud fortsatt bevis på vår kjærlighet for Ham. Paulus sa: «Jeg sier ikke dette som et påbud. Men ved å nevne de andres iver, vil jeg prøve kjærligheten hos dere, om den er ekte.» (2 Kor 8:8)

Det følbare aspektet av den doktrinemessige sannheten finner uttrykk i vår kjærlighet til Gud. Dette ligger i sentrum for sann teologi. Det kunne ikke vært sagt på en vakrere måte enn Johannes gjorde i 1 Joh 4:8-10:

«Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet. Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.»

Vårt største ansvar er kanskje ikke fullt ut å forstå Gud, men simpelthen å elske Ham med en fullkommen kjærlighet. På dette grunnlaget kan Gud åpenbare mer for oss enn vi noensinne kunne kjenne til ved å bruke vårt intellekt. Mer enn det: Å elske Gud betyr også å elske Hans åpenbarte sannhet. Enhver doktrinemessig sannhet vi innehar vil bli tapt hvis de blir besatt av de som ikke elsker Gud. Enhver som proklamerer en kjærlighet til Gud og som samtidig snakker nedsettende om Guds sannhet viser seg selv usannferdig.

Jeg elsker denne apostoliske sannheten. Jeg feirer den. Jeg har kjøpt den. Jeg vil ikke selge den. Jeg betror meg til dens forsvar når enn det blir nødvendig. Når muligheten er der, vil jeg forkynne den, lære den bort, og skrive om den uten kompromiss. Hvis det er en sjelelig respons, får det så være. Jeg er overbevist om at Gud ønsker et følelsesforhold med Sitt folk fordi Han skapte oss til å være vesener med sjel. Dette er mitt høyeste kall.